– Vi ser hele tiden nye saker der den ene forelderen holder et jerngrep om barna for å sikre seg de økonomiske fordelene det gir å ha status som enslig forsørger. Alt for mange foreldre er opptatt av egne interesser framfor barnas behov. Dette er alarmerende og urovekkende, sier Jeanette Solheim, leder for F2F.
Gjengangere er å nekte samvær på grunn av frykten for å miste stønader fremfor at barnet får mer omsorg fra den andre forelderen.
– Mange barn risikerer å miste kontakten med den ene forelderen fordi alle systemer legger opp til kun å støtte den ene forelderens livssituasjon etter samlivsbrudd . Dette gjelder både økonomisk og juridisk. Systemet i Norge strider med FNs barnekonvensjon om at barna har rett til å ha kontakt med begge foreldrene, mener Solheim.
Vil belønne samarbeidende foreldre
All forskning viser at likeverdig foreldreskap og mye kontakt med begge foreldrene gir barna den mest positive utviklingen i tiden mens barndomsminnene skapes.
Konflikt mellom foreldrene er det som skader barna mest. Økonomi er gjerne noe av det mest konfliktdrivende i foreldretvister. Dette gjør at dagens asymmetriske stønadsordninger hvor ”winner takes it all” er spesielt skadelig for barna.
F2F håper politikerne får øynene opp for dette og gjør tiltrengte endringer i stønadssystemet.
Det viktigste tiltaket mot barnefattigdom er foreldrenes deltakelse i arbeidslivet.
– Arbeidslinjen er en forutsetning for den norske velferdsstaten. Det bør gis incentiver for at foreldrene skal delta i yrkeslivet, samt legges til rette for at samarbeidene foreldre belønnes, sier Solheim.
Dempe konflikter
F2F mener at det er viktig for barnet å ha to tilstedeværende foreldre som kan gi barnet utfyllende omsorg, også om mor og far ikke lenger er kjærester.
Stortinget har bedt Regjeringen se på økonomiske barrierer for delt bosted og likeverdig foreldreskap. F2F støtter dette da det ikke bør være insentiver som bidrar til at barna får redusert kontakt med en av familiegrenene.
– F2F ber om at familiepolitikken utformes på en måte som demper konfliktene mellom foreldre og sørger for at normen blir at barn skal beholde begge foreldre som hverdagsressurser, selv om mor og far har sluttet å være kjærester. F2F mener det er det beste for barna, noe som også støttes av nasjonal og internasjonal forskning. Vi undrer oss over mangelen på likeverd mange føler seg tvunget inn i etter reorganisering av familier. Dette er noe som svært få barn finner hverken logikk eller trygghet ved. Ei heller er det særlig oppbyggende for barns utvikling generelt, eller selvfølelse spesielt, når en av foreldrene plutselig kan raderes ut fra hverdagslivet deres. Dessverre er ikke dette så uvanlig under dagens barnelovsystem.
Økonomi bør være underordnet i et samfunn som i Norge, hvor begge foreldre er både økonomiske forsørgere og omsorgspersoner for barna sine, avslutter Solheim.