Høringsuttalelse fra Foreningen 2 Foreldre (F2F) til «NOU 2024: 8 Likestillingens neste steg», Mannsutvalgets rapport

Foreningen 2 Foreldre (F2F) er en frivillig kjønnsnøytral medlemsorganisasjon som siden starten i 1985 har arbeidet for å skape trygge familieforhold for barn med to hjem. F2Fs fokus er å sikre at barn opprettholder regelmessig og god hverdagskontakt med begge foreldre, også om foreldrene ikke (lenger) lever sammen.

F2F har hovedfokus på alminnelige omsorgsdyktige foreldre, som er det store flertallet av foreldre som skiller lag. Vi mener at barna er best tjent med at foreldrene i utgangspunktet er likeverdige enten foreldrene bor sammen eller ikke.

Foreningen 2 Foreldre (F2F) viser til høringsbrevet om likestillingens neste steg og NOU 2024:8. F2F takker for muligheten til å kommentere NOUen og vil konsentrere seg om kapittel 4 om familieliv.

 

Hovedpunkter:

  • I et likestillingsperspektiv bør fedre og mødre i utgangspunktet ha juridisk likeverdig foreldreskap i samliv og ved samlivsbrudd. I det perspektivet er det vanskelig å forstå at ikke Mannsutvalget anbefaler delt bosted i betydningen juridisk likeverd mellom foreldre som utgangspunktet i barneloven.
  • F2F mener hensynet til barnets beste alltid må gå foran likestillingshensyn.
  • F2F mener at barneloven og rettspraksis må endres for å ivareta barns og foreldres gjensidige rettigheter til et familieliv.
  • F2F understreker at det meste av nyere forskning viser en positiv sammenheng mellom barns helse/livskvalitet og omtrent like mye samvær hos mor og far
  • Ingen forskning viser at omsorgsevne er knyttet til kjønn. Likevel har bare syv prosent av fedre hovedomsorgen (bostedskompetansen) for barn som har to hjem. F2F mener det er behov for tiltak som sikrer fedres stilling som omsorgspersoner, slik at flere barn kan vokse opp med to foreldre som hverdagsressurser.
  • F2F støtter Mannsutvalgets forslag om å legge flyttekompetansen med felles barn til foreldreansvaret.
  • Lik avgjørelsesmyndighet i form av delt bosted i juridisk forstand er både et likestillingstiltak og et utgangspunkt som i all hovedsak vil stimulere mor og far til et bedre samarbeid om barnets beste.
  • F2F mener Mannsutvalget burde ha anerkjent samværshindring som en reell og alvorlig utfordring og har foreslått adekvate tiltak for å håndtere samværshindring.

 

F2F vil i det følgende utdype våre hovedsyn relatert til kapittel 4 om familieliv:

 

Likestillingsperspektivet og omsorg

I et likestillingsperspektiv burde det være åpenbart at fedre og mødre i utgangspunktet bør ha juridisk likeverdig foreldreskap ved samlivsbrudd. Ifølge prof. Susanne Berg Nilsen ved NTNU er det ingen forskning som viser at omsorgsevne er knyttet til kjønn, men til personlige egenskaper. Det er positivt at Mannsutvalget tydelig legger til grunn at fedre og mødre er like gode omsorgspersoner.

Mannsutvalget har fått et mandat om å kartlegge likestillingsutfordringer og foreslå tiltak som kan bidra til et likestilt samfunn innen familielivet. Utvalget fremholder at menn og kvinner må ha like reelle muligheter til å være likestilte omsorgspersoner. På den bakgrunn er det derfor vanskelig å forstå at Mannsutvalget ikke anbefaler at delt bosted i betydningen juridisk likeverd mellom foreldre bør bli utgangspunktet i barneloven. I lys av at mandatet omhandler likestilling i familielivet er Mannsutvalgets innstilling på dette punkt kritikkverdig.

De fleste forhold taler for at juridisk likeverdig foreldreskap også vil fremme likestilling mellom kjønn, menns rettmessige rolle i egne barns liv, barnets beste og kvinners frihet og muligheter i arbeidslivet. Det er positivt at Mannsutvalgets vurdering understøtter dette.

 

Barnets beste må gå foran likestillingshensyn

Barne- og familiedepartementet har i forslaget til ny barnelov foreslått at delt bosted i juridisk forstand (delt foreldrefullmakt) bør bli hovedregelen i loven om barn og foreldre. F2F vil fremheve at dette forslaget, som bygger på et etablert barnefaglig forskningsgrunnlag, også vil understøtte likestilling mellom fedre og mødre.

Nesten all nyere forskning viser at barns livskvalitet og helse er positivt relatert til likt samvær hos to alminnelig omsorgsdyktige foreldre også når foreldrene ikke bor sammen. Disse barna har omtrent like god helse som barn i intakte kjernefamilier. Forskningen viser at barn som bor bare eller nesten bare hos én av foreldrene har mye større utfordringer.

F2F mener på dette grunnlag at delt bosted som utgangspunkt i barneloven ikke er et forslag som er fremmet av likestillingshensyn, men at det er en logisk oppfølging av nyere forskning og av FNs barnekonvensjons overordnede prinsipp om at barnets beste skal være et hovedhensyn.

Det er med utgangspunkt i ratifikasjonen av FNs barnekonvensjon en plikt for Norge å utforme en barnelov med rammer og bestemmelser som ivaretar hensynet til barnets beste. Rent barnefaglig er det formålstjenlig å etablere juridisk likeverd mellom foreldrene som et utgangpunkt i et modernisert lovrammeverk for å ivareta barnets beste.

Det nye barneombudet uttalte i Aftenposten 9.9.24 at BFDs forslag om delt foreldrefullmakt (delt bosted) som hovedregel er en seier for fedrene. F2F mener at dette perspektivet er grunnleggende feil. Delt foreldrefullmakt som utgangspunkt er en seier for barna. BFDs forslag er begrunnet i et barnefaglig perspektiv.

F2F mener at barn i utgangspunktet er tjent med å ha en omsorgsrelasjon og regelmessig samvær med både mor og far når begge foreldre er alminnelig omsorgsdyktige.

Selv om ingen bostedsordninger passer best for alle barn, så bør loven om barn og foreldre ha et utgangspunkt som innebærer juridisk likeverdig foreldreskap for alle fedre og mødre. Samtidig vil avtalefrihet mellom foreldre og domstolens fullmakt til å treffe avgjørelser til barnets beste i den enkelte sak legge grunnlaget for fleksibilitet og individuelt tilpassede løsninger.

 

Barn og foreldre er tjent med likestilt foreldreskap

Gjeldende barnelov har gjennom § 36 som prinsipp at hvis en av foreldrene ikke ønsker juridisk likeverdig foreldreskap i form av delt bosted, så blir resultatet i nær 99 prosent av tilfellene at den ene forelderen får fast bosted og med det avgjørelsesmyndigheten alene i alle viktige spørsmål om barnas omsorg (jfr. § 37).

Statistikken viser at bare 7-8 prosent av foreldrene med fast bosted (hovedomsorgen for barna) er fedre. Om lag 50 % er mødre. Omtalte prinsipp i § 36 i barneloven har nok over mange år i praksis favorisert mor. Barnas beste og fedres rettigheter som omsorgspersoner er i mange tilfeller blitt tilsidesatt. Et juridisk likeverdig utgangspunkt mellom foreldre vil bidra til at flere barn vil vokse opp med begge foreldre som hverdagsressurser. Likestilt foreldre tjener i hovedsak både barnas beste og målet om økt likestilling.

Advokatforeningen foreslo i sitt innspill til ny barnelov at «delt fast bosted» bør være lovens hovedregel, men at foreldrene ellers bør ha avtalefrihet knyttet til valget mellom delt bosted eller fast bosted. Etter Advokatforeningens syn vil dette i størst grad også underbygge at foreldrene likestilles. F2F slutter seg til Advokatforeningens vurderinger.

 

Barneloven og rettspraksis må endres for å ivareta barns og foreldres rettigheter

Det er positivt at et samlet Mannsutvalg mener gjeldende hovedregel om at retten må bestemme at barnet skal bo fast hos den ene av foreldrene etter samlivsbrudd, er utdatert. Denne rettspraksisen vil i mange tilfeller komme i strid med barnets beste, noe Norge med ratifikasjonen av FNs barnekonvensjon er forpliktet til å la være et hovedhensyn i alle avgjørelser som angår barn. Det er på grunnlag av nyere forskning nærmest utenkelig at barnets beste ivaretas ved å dømme til fast bosted hos den ene forelderen i mer enn 98 prosent av foreldretvistene for domstolene, slik statistikken i Norge viser. Her bærer norske dommere et stort ansvar for i årevis å ha knesatt en tvilsom rettspraksis. Denne rettspraksisen har krenket mange barns og foreldres grunnleggende rettigheter til et familieliv som nedfelt i Den europeiske mennneskerettskonvensjonens artikkel 8.

Mannsutvalget peker også på at den forelderen som ønsker hovedomsorgen alene har et tydelig insentiv for å eskalere og opprettholde konflikt. For med fast bosted hos den ene forelderen har denne makten til å ta alle viktige beslutninger om barnas omsorg alene. Domstolene ser i hovedsak ut til å ha en tilnærming om at konflikt mellom foreldrene nærmest konsekvent taler mot delt bosted. Mange norske dommere ser ut til å ha manglende forståelse for og ta innover seg at konfliktdrevet adferd ofte er insentivdrevet, de ønsker eller evner ikke å se hvem som driver konflikten, med det resultat at den forelderen som insentivbasert driver konflikten tildeles bostedsmyndigheten over barnet.

Enkelte av høringsinnspillene fra domstoler til den nye barneloven kan i denne sammenheng fremheves som oppsiktsvekkende. Oslo tingrett hevder at «lovforslaget trolig vil være konfliktdrivende». Hordaland tingrett mener at «Departementets lovforslag om likestilt foreldreskap bærer preg av å være politisk motivert. Forslaget synes ikke forankret i forskningsbasert kunnskap. Familieretten må ikke reguleres av politiske slagord. Det avgjørende må alltid være hva som er til barnets beste. Familieretten må ikke reguleres av en hovedregel om hva som fremstår som rettferdig eller korrekt sett fra samfunnets side. Forslaget om likestilt foreldreskap som hovedregel er i strid med barnets beste».

Synspunktene og holdningen som domstolene uttrykker gir grunnlag for alvorlig bekymring, både i et barnefaglig perspektiv og et likestillingsperspektiv. For det første er det tydelig at dommere ikke setter seg inn i nyere forskning. For det andre virker det primitivt å kategorisk fastslå at «likestilt foreldreskap er i strid med barnets beste». For det tredje er prinsippet om likeverdig foreldreskap både et politisk og et barnefaglig spørsmål, og regjeringen er i motsetning til domstolen et politisk organ som utgår fra Stortinget valgt av folket.

En kan merke seg at IPSOS-undersøkelsen av 2023 viser at 65 prosent av spurte nordmenn ønsker delt bosted som hovedregel, og for foreldregenerasjonen mellom 18-39 år er tallet 72,5 prosent. Et nært enstemmig Storting ønsker likeverdig foreldreskap. Og i Stortinget er det et klart flertall for delt bosted som barnelovens hovedregel eller utgangspunkt, siden H, Sp, MDG, Frp og Venstre har programfestet dette. Domstolene bør forstå sin rolle og konsentrere seg om å kommentere de rettslige aspektene ved den foreslåtte loven istedenfor i domstolens navn å fremme politiske synspunkter.

Det er grunn til å minne om at loven om barn og foreldre regulerer forholdet for alle familier som bryter opp, og at likestilt foreldreskap trolig stimulere de fleste til et bedre samarbeid om barnets beste. Empiriske erfaringer fra stater der likeverdig foreldreskap er lovfestet, er gjennomgående positive.

En kan merke seg at IPSOS-undersøkelsen av 2023 viser at 71 prosent av spurte nordmenn har middels eller lav tillit til at domstolene i barnesaker treffer avgjørelser til barnets beste. Barneombudet uttalte da Domstolkommisjonen la frem sin rapport 1.10.19 at «kompetansen hos dommere når det gjelder barns utvikling og omsorgsbehov er altfor varierende», noe som også særdomsutvalget har påpekt.. F2F mener at dommeres kompetanse og tilnærming i barnesaker er en utfordring som bør adresseres.

F2F mener at et likeverdig utgangspunkt etter samlivsbrudd gjør at foreldrene kan konsentrere seg om å finne de beste løsningene til beste for barnet og den reorganiserte familien. Videre vil dommere med lovforslaget stå friere en etter gjeldende barnelov, der en trenger «særlige grunner» for å dømme til delt bosted. Dette innebærer at domstolen i de konfliktfylte sakene fortsatt vil stå fritt til å dømme til fast bosted hos den ene forelderen i de tilfellene de mener det er til barnets beste.

 

Delt bosted som utgangspunkt kan stimulere til bedre samarbeid mellom mor og far

Foreldre må samarbeide om barna uansett om det idømmes fast bosted hos den ene med «vanlig samvær» med den andre, eller delt bosted. Hele Mannsutvalget mener mange foreldre i konfliktfylte forhold også vil kunne samarbeid under delt bosted. Alle er enige om at «delt bosted» selvsagt ikke er best for alle barn, men det er mindretallet i utvalget som sørger for å peke på at delt bosted naturligvis ikke innebærer at barnet må ha 50/50 samvær, det kan ha 40/60 eller 30/70 fordi foreldre har avtalefrihet og kan bestemme hvilken samværsfordeling som passer best for barna og dem selv. I BFDs lovforslag til ny barnelov (18.6.2024) er dette behørig omtalt.

Mindretallet i Mannsutvalget har gjort en god jobb med å få frem argumentene for delt bosted, noe Barnelovutvalget ikke evnet eller ønsket å legge frem. Argumentet til Mannsutvalgets flertall om at delt bosted i juridisk forstand ikke bør være barnelovens utgangspunkt fordi delt bosted i betydningen likt samvær ikke passer best for alle barn, inneholder en klar logisk brist. Det er derfor forunderlig at dette resonnementet målbæres av flertallet i utvalget.

Delt bosted i betydningen lik avgjørelsesmyndighet vil faktisk gjøre det mindre risikabelt for foreldre å godta en ulik samværsprosent, for da har ikke forelderen med mest samvær den samme muligheten til å utmanøvrere den andre forelderen ved å vise til at den har hatt mest samvær, noe som ofte utnyttes i retten for å oppnå fast bosted eller i praksis få medhold til å flytte felles barn langt unna den andre forelderen.

Lik avgjørelsesmyndighet i form av delt bosted i juridisk forstand er både et likestillingstiltak og et utgangspunkt som i all hovedsak vil virke til barnets beste. At likt samvær ikke passer best for absolutt alle barn er som nevnt åpenbart. Men dette er ikke et argument mot delt bosted i juridisk forstand som barnelovens hovedregel.

 

F2F støtter Mannsutvalgets forslag om å legge flyttekompetansen til foreldreansvaret

Mannsutvalget foreslår som Barnelovutvalget at kompetansen til å flytte barnet innenlands legges til foreldreansvaret. Dette er svært positivt.  I mange tilfeller der en forelder velger å flytte felles barn bort fra en annen omsorgskompetent forelder som barna har primærtilknytning til, så vil det ofte være et uttrykk for omsorgssvikt og en selvsentrert beslutning som går på bekostning av barnets beste, barnas rettigheter og den andre forelderens berettigede ønske om å være med på egne barns oppvekst gjennom regelmessig samvær og oppfølging. En rekke dommere kunne ha stanset denne type flyttinger ved å overføre fast bosted til forelderen som vil bli boende der barna bor og derved sikre færrest mulig endringer for barna. Også her har norske dommere i årevis sviktet barnets beste i sak etter sak. Stortinget bør lytte til de to utvalgene på dette punkt, fjerne den kategoriske retten etter barnelovens § 36 til å flytte felles barn og heve terskelen vesentlig for innenlandsk flytting.

Mannsutvalgets rapport bruker mye plass på en historisk fremstilling om barnelovens utvikling, foreldede forestillinger og statistikk. Resultatene fra CORE Survey kan fremheves som spesielt viktig, fordi de dokumenterer det norske folks brede oppfatning om at fedre og mødre i praksis har og bør ha likeverdige omsorgsroller.  Ni av ti mener at far og mor har like mye ansvar for barna.

 

Samværshindring

Mannsutvalget er unnvikende i omtalen av samværssabotasje og samværshindring, selv om dette får sterk politisk oppmerksomhet og det nevnes kun tre ganger i NOUen. Ni av ti advokater opplyser at de ofte eller med jevne mellomrom opplever samværshindring i foreldretvister og mener det er et samfunnsproblem.

Påvirkning og manipulering av barns holdning til den andre forelderen er utvilsomt noe som rammer både barn, fedre og mødre. Det har negative konsekvenser for likeverdig foreldreskap. Det ville ha vært positivt om Mannsutvalget hadde anerkjent dette fenomenet og sett nærmere på muligheter for å identifisere mottiltak. En viser til F2Fs innspill til BFDs forslag om ny barnelov. En ny barnelov må ha reelle, effektive virkemidler for å hindre uønsket adferd og virke etter de ønskede intensjoner om at barnets beste skal være det sentrale. Som Mannsutvalget påpeker i sin rapport kan samværshindring/stans i samvær med barn føre til eller forsterke konflikter mellom foreldrene. I litt over 2 år har Familievernets fagsystem, FADO registrert saker med problematikk knyttet til stans i samvær. Data fra 2023 (kun kliniske saker og ikke saker med mekling), viste at familievernkontorene i 2023 registrerte 999 avsluttede saker med barn som ikke vil ha samvær.  Tjueåtte prosent av ansatte i familieverntjenesten svarte også i en undersøkelse gjort av Bufetats spisskompetansemiljø for barn og unge i familievernet i 2021 at det var et økende antall saker hvor barn ikke vil ha samvær. En fjerdeldel av sivile søksmål som behandles i domstolen er foreldretvister. Mannsutvalget viser til undersøkelser der delt bosted kun ble fastsatt i 1,4 prosent av disse sakene mellom 2012-2015, og selv om undersøkelsene varierer var er det i hovedsak en tendens til avgjørelser i favør av mor. For å ivareta barns beste interesser og deres rett til familieliv med begge foreldre, fedres involvering og likestilling bør man derfor ha mulighet til å handle raskt for å forhindre at en situasjon blir enda mer fastlåst.

Forslaget til ny §11-9 andre ledd i Barneloven åpner for at samværshindring kan begrunne krav om midlertidig avgjørelse og at det settes en frist på fire uker for rettens avgjørelse. F2F mener at i saker hvor man kan vise til alvorlig samværssabotasje bør den forelderen som utsettes for det kunne kreve omsorgen/foreldrefullmakten alene som en midlertidig ordning og at dette må tydeliggjøres i loven. Om den utsatte forelderen kun skal søke en avgjørelse om opprettholdelse av allerede fastsatt samvær, vil dette kunne saboteres på samme måte som tidligere.

I Belgia er de enda raskere i tilfeller av stans i samvær og svekkelse av båndet mellom barn og en forelder for å forhindre at situasjonen forverres og at en foreldrekonflikt eskaleres. Familiedommerne reagerer raskt, innen 15 dager, der dommerne prøver å få foreldrene til å delta sammen med en eller flere eksperter med målsetting om bedre foreldresamarbeid. Dette systemet ble opprettet i 2010 av en psykolog og en sorenskriver ved Brussels lagmannsrett, er svært vellykket og har spredt seg over hele landet. Ekspertene jobber dynamisk og ikke-diagnostisk, og målet er å gjenopprette båndet mellom ett eller flere barn og en av deres foreldre, men ikke å avgjøre om det er samværssabotasje eller ikke. Suksessen til systemet er basert på fire betingelser: samarbeidet mellom begge foreldrene (støttet av deres advokater), en sammenhengende og adekvat faglig koordinering mellom dommeren, eksperten, advokatene og alle andre involverte fagpersoner, dommerens overblikk og tilsyn, og den sakkyndiges delrapporter.

Ekspertenes arbeid innebærer å gjenopprette konstruktiv og saklig kommunikasjon mellom foreldre for å hjelpe dem til igjen å bli ansvarlige foreldre med fokus på barnas beste. Den sakkyndige skal samtidig arbeide med mulige relasjonsvansker mellom et barn og en av deres foreldre med støtte fra den nære forelderen. Etter 14 års erfaring fra Belgia ser de at dette virker, de ser bedre familierelasjoner og mindre samværssabotasje.

Med hensyn til tvangsmidler mot samværssabotasje, er det tvangsmulkt etter nåværende § 65, jfr. forslaget i kap. 13 som er det vesentlige virkemiddelet. Reglene om tvangsmidler fungerer per i dag ikke tilfredsstillende da ingen sikrer at det etterleves, til forskjell fra barnebidrag som derimot innkreves av det offentlige. Tvangsfullbyrdelse av samvær kan kun kreves av den utsatte forelderen som må gå rettens vei, noe som er dyrt og risikofylt.

F2F foreslo følgende hovedpunkter til endringer i barneloven for å sikre at barna har kontakt med to omsorgsdykltige foreldre, noe som også vil sikre likestilling mellom fedre og mødre:

  1. Alle inngåtte skriftlige avtaler om samvær bør automatisk være juridisk bindende. Dagens ordning hvor statsforvalteren kan gjøre en skriftlig avtale om foreldreansvar, fast bosted og samvær tvangskraftig, krever at begge foreldre må være enige om administrativ behandling hos Statsforvalteren, og det gjør at få slike avtaler inngås via statsforvalteren. Å gjøre alle skriftlige avtaler juridisk bindende vil kunne bidra til å redusere samværssabotasje/samværshindring.
  2. Tvangsmulkt-nivået bør standardiseres på et merkbart nivå. Dette vil lette behandling av sakene for retten og partene. Det bør være en strengere praksis med idømmelse av sakskostnader til den parten som utfører samværssabotasjen som gjør det nødvendig for den andre forelderen å kreve tvangsbot.
  3. Bidragsforskriften § 9 andre ledd bør endres, slik at samværsfradraget svarer til det rettslig eller avtalemessig fastsatte samvær hvis ikke det er den samværsberettigede som selv ikke viser seriøs vilje til å følge opp samværet.
  4. I mange saker viser man til at barnet selv uttrykker at den ikke vil se en av foreldrene (til tross for at denne er en omsorgsdyktig forelder) som et argument mot tvangsfullbyrdelse. Dette fører til at en forelder som negativt påvirker barnet til å ta avstand fra den andre forelderen vil ha et sterkt rettslig verktøy. Her bør det foreligge føringer for rettslig praksis om at domstolen skal utrede om samværsvegringen i virkeligheten skyldes negativ påvirkning/manipulering fra den andre forelderen, eller om det finnes et reelle grunner for at barnet ikke ønsker samvær.
  5. Der en forelder fullstendig fjerner barnet fra en annen omsorgsdyktig forelder uten saklig grunn, bør det anerkjennes som barnebortføring. Mens en sak føres ved f.eks. Høyesterett eller Menneskerettsdomstolen, skal det sikres mulighet for kontaktbevarende og midlertidig samvær.

 

Mannsutvalget foreslår ellers mange positive og interessante forslag for å styrke fedres omsorgsrolle.
 

F2F takker for muligheten til å kommentere Mannsutvalgets rapport, og siden vi har konsentrert oss om kapittel 4 om familieliv viser vi også til F2Fs høringsuttalelse om ny barnelov.

 

Vennlig hilsen                                                                       

 

Even Stormoen                                                          Rune Harald Rækken

Nestleder, F2F                                                            Leder, F2F