Forelderen med hovedomsorgen overholdt ikke engang varslingsplikten. Stortinget har innført denne for å heve terskelen for flytting av felles barn i strid med barnets beste. Begge barna reagerte med fortvilelse på flyttingen. Men i tråd med det norske regimets dominerende praksis på dette rettsområdet, ble bostedsforelderens egeninteresser avgjørende.
Høyesterett bekrefter med denne dommen av 24.09.20 sin brutale tilnærming til barnets beste fra fjorårets kritikkverdige dom av 26.06.19, som tillot forelderen med hovedomsorgen å flytte med to felles barn til Italia mot den andres samtykke, selv om begge foreldrene ble vurdert som alminnelig omsorgdyktige.
Høyesterett unnlater nok en gang å problematisere de menneskerettslige aspektene ved dommen. Den europeiske menneskerettskonvensjonen art. 8 gir barn og foreldre rett til respekt for familieliv. Sammenholdt med FNs barnekonvensjons pålegg om at norske myndigheter skal respektere barns rett til å «opprettholde personlig forbindelse og direkte kontakt med begge foreldre regelmessig», er dommen problematisk. Nå mister de to barna muligheten til å møte både mor og far jevnlig. Samværsforelderen har pga. avstanden bare mulighet til å treffe barna hver sjette helg og i ferier.
Lyspunktet er at de to yngste høyesterettsdommerne, Cecilie Østensen Bergvik og Kine Steinsvik, tok dissens. De fremholder at forelderen som flyttet satte egne interesser foran barnas beste. Flytting bort fra en annen omsorgsdyktig forelder er i seg selv er en handling som burde være svært diskvalifiserende for forelderen med hovedomsorgen i de fleste foreldretvister.
(Artikkelen ble trykket i F2F-magasinet 2-20)