Forsker: Like bo-ordninger gir flere fordeler for barna

Danske fedre står nå for om lag 40% av den primære omsorgen for barn. Fedre bruker mer tid med barna enn det mødre gjorde for én og to generasjoner siden. Men denne utviklingen har ikke ført til en tilsvarende økning i fedres andel av omsorgen etter samlivsbrudd. Universitetslektor ved Avd. for klinisk medisin ved Universitet i Aarhus Kristian Sandberg retter et kritisk søkelys mot den danske barneloven og offisielle retningslinjer for samvær, som han mener gir dårlige vilkår for at barnas beste ivaretas grunnet feilslåtte rammer for bevaring og videre utvikling av barnets forhold til begge foreldre.

I 2023 publiserte du en rapport som satte søkelys på fedres tidsbruk på omsorg for egne barn i intakte kjernefamilier og sammenliknet dette med andelen omsorg fedre står for etter samlivsbrudd. Hva vil du fremheve som hovedfunnene i rapporten?

- Mine funn viser at barn i Danmark bor mindre hos sine fedre etter skilsmisse enn det en skulle forvente basert på involveringen av fedre i omsorgen for barna i samfunnet generelt. Jeg finner videre at dansk lov og offentlige retningslinjer stiller opp flere forutsetninger for likedelte bo-ordninger enn det som er understøttet av tilgjengelig forskningslitteratur, og som mange forskere internasjonalt ikke mener er berettiget.

I en artikkel i Psykologernes fagmagasin stiller du spørsmålstegn ved tregheten i dansk lovutvikling og retningslinjer for samvær når foreldre ikke bor sammen. Hvilke holdninger, strukturer og maktforhold tror du har forårsaket denne tregheten?

- Jeg tror det har vært en tilbakeholdenhet mot å endre praksis, fordi man har vært usikker på om forsknings- og kunnskapsgrunnlaget har vært sterkt nok til å konkludere med at det generelt er flere fordeler med likedelte bo-ordninger. Det jeg forsøker å rette oppmerksomheten mot, er at det i 2024 gir mer mening å snu spørsmålet rundt, siden barn i samfunnet generelt har to gode og sterke relasjoner til foreldrene som vi må vokte oss for ikke å skade. Kan vi dokumentere at skjeve bo-ordninger virker positivt? I de fleste tilfeller er svaret nei. Det gir derfor mening i å vurdere om utgangspunktet i loven bør endres fra skjevfordeling til lik fordeling av samvær. Samtidig skal man selvsagt alltid ta omsorgsevne og det enkelte barns behov i betraktning.

Du hevder at standardløsningen og anbefalingene om skjevdelt samvær i Danmark kan innebære et betydelig inngrep i barnets viktige omsorgsrelasjoner. Kan du utdype dette?

- Vi kan se på dataene at barn i like bo-ordninger har like sterke relasjoner til begge foreldrene som barn i intakte kjernefamilier, mens barn i skjeve bo-ordninger har dårligere relasjoner til samværsforelderen – enten det er far eller mor. De fleste studier er tverrsnittstudier, hvor man skal være varsom med å konkludere om årsakssammenhengene. Men det er også studier som f.eks. konstaterer en forbedring av relasjonen mellom far og barn etter en lovendring til et likt utgangspunkt. Samlet sett får det meg til å konkludere med at det er mest sannsynlig at like bo-ordninger ikke har en negativ effekt på noen av de to foreldre-barn-relasjonene, mens det er betydelig risiko for at en skjevdelt bo-ordning gir dårligere kår for barnets relasjon til samværsforelderen.

Du drøfter frekvensen/hyppigheten på barns samvær vs. kvantiteten på totalt samvær med hver forelder. Hvordan mener disse to aspektene ved samvær påvirker kvaliteten på barnas relasjon til foreldrene?

- På bakgrunn av studier om samværshyppighet konkluderer noen forskere med at kvantiteten av samværet ikke henger nært sammen med barns trivsel, men i disse studiene teller én time det samme som én dag. Når man undersøker den totale tiden (altså f.eks. antall hele dager i en 14-dagersperiode), så er det en klar sammenheng. Altså tyder det på at det ikke er antall ganger barn og foreldre sees, men den samlede mengde samværstid som henger sammen med relasjonens styrke. Kvalitet og kvantitet ser derfor ut til å gå hånd i hånd, og det er grunn til å tro at kvaliteten generelt når sitt maksimum i like bo-ordninger. Og da må en selvsagt ta forbehold om naturlige variasjoner.

Det er en tydelig trend at barns ønsker om samvær med adskilte foreldre skal hensyntas. Hva viser dine undersøkelser om hva skilsmissebarn generelt ønsker av samvær?

 - Blant annet viser en amerikansk studie at barn som oftest (men selvsagt ikke alltid) ønsker like eller nesten like bo-ordninger. I danske data er tilfredsheten størst i de like bo-ordningene, og jo skjevere bo-ordningen er, jo flere barn er utilfredse.

Psykolog og forsker på bostedsordninger og barns helse Malin Bergström ved Universitetet i Stockholm uttalte i et intervju i F2F-magasinet at basert på en studie med nesten 13 000 svenske 3-åringer, så fant man presist det samme mønsteret med positive gevinster blant 3-åringene med delt bosted som blant eldre barn. Man fant heller ingen forskjeller mellom barn med delt bosted og barn med foreldre som bor sammen, de positive resultatene var gjennomgående. Hun mente at ingenting taler for at delt bosted skulle være negativt for 3-åringer, snarere tvert imot. Hvorfor tror du en del miljøer både i Norge og Danmark er så skeptiske til delt bosted/lik botid for yngre barn?

- Jeg tror det til dels har bygget på teori og på at noen av de første studiene med små barn hadde noe blandede funn. Selv om det fortsatt er relativt få studier med små barn, så er de fleste funn omtrent de samme som med eldre barn. Jeg er derfor enig i Malin Bergströms konklusjon.

De siste 20 årene har andelen fedre med hovedomsorg i Norge ligget uendret på 7-8 prosent, mens andelen mødre med hovedomsorg har ligget på 50-75 prosent (Statistisk sentralbyrå). Hvordan er disse tallene i Danmark, og hvorfor tror du det er slik i Norge?

- De nyeste tallene for Danmark er henholdsvis 6 og 53 prosent, dvs. cirka likt som i Norge. Rent statistisk virker det usannsynlig at kun 6 prosent av fedrene fortsatt er den såkalte primæromsorgspersonen, når den gjennomsnittlige omsorgen fra fedre er steget så markant som den er.

- Det kan være en lang rekke årsaker til dette. For eksempel kan det være at fedre som yter mest omsorg gjerne vil ha en likedelt ordning. Det kan også være at for systemet og i familiene er det vanskelig å identifisere hvilken forelder som yter mest omsorg, og så ender man opp med å følge normen, men dette er vanskelig å si med sikkerhet.

- Jeg mener likevel at kategoriseringen ikke er konstruktiv. Når man ser på datagrunnlaget, så har begrepet «primær omsorgsperson» vært tvilsomt fundert i 40 år, og desidert uaktuelt i de siste 20 årene. På stort sett alle målbare parametere har danske barn i dag omtrent like sterk tilknytning til begge foreldre. Min holdning er derfor at det ikke burde være nødvendig å utpeke én primær omsorgsperson, det kan like gjerne skape flere spenninger i en situasjon der vi egentlig gjerne vil ha folk til å samarbeide i stedet for å kjempe mot hverandre.

En spørreundersøkelse utført av det velrennomerte IPSOS-instituttet i Norge viste at 65 prosent av de spurte ønsket delt bosted i juridisk forstand som hovedregel i norsk barnelov, og at bare 8 prosent var imot. Videre er det rent flertall i Stortinget med minst 23 representanters overvekt for at delt bosted skal være hovedregelen i ny barnelov. Hvordan er holdningen i det danske folk og på Folketinget til delt bosted som hovedregel i barneloven?

- Jeg har ikke kjennskap til tilsvarende undersøkelser i Danmark eller i Folketinget. En enkelt ikke-representativ undersøkelse fra USA har vist lignende resultater. På bakgrunn av disse undersøkelsene og utbredelsen av like bo-ordninger på tross av motstand i lov og retningslinjer, så er det mitt inntrykk at stemningen generelt i befolkningen er positiv til delt bosted som hovedregel, men det er vanskelig å si med sikkerhet.

I norsk barnelov er ulikeverdig foreldreskap hovedregelen når ikke begge foreldre ønsker delt bosted i juridisk forstand (dvs. at den ene forelderen får avgjørelsemyndigheten alene i alle viktige spørsmål om omsorgen for felles barn). Hvor sterkt står forskning som understøtter at et slikt ulikeverd bør være hovedprinsippet i en barnelov?

- Jeg er ikke kjent med forskning som kan understøtte dette utover enkelte studier som kan tolkes i den retning. Derimot er det flere studier som viser fordeler ved like bo-ordninger, også når den ene eller begge foreldre opprinnelig var imot.

Norge er et langstrakt land. Vår gjeldende barnelov gir foreldre med fast bosted (hovedomsorgen) en kategorisk rett til å flytte felles barn innenfor landets grenser. I mange tilfeller fører dette til at det regelmessige samværet med den andre forelderen (samværsforelderen) sterkt reduseres eller forsvinner. Danmark er et mindre land, men hvordan har dansk barnelov fungert mht. flytting av barn, og i hvilken grad truer dette barnets rett til regelmessig samvær med begge foreldre?

- Samme regler gjelder i Danmark. Dette kan i noen tilfeller føre til at samværsforelderen søker om endring av barnets bopel for å hindre flytting av felles barn, og da kan det vurderes om det er i barnets interesse å forbli i samme nærmiljø fremfor å bli flyttet. Internasjonal forskning viser at barn med foreldre som bor mer enn én time unna hverandre har dårligere relasjoner med den ene forelderen som de er adskilt fra. Flytting kan ha mange – også gode – årsaker, men med henblikk på de potensielle negative konsekvensene for barnet er nok dette et område der jeg ville anbefale individuelle vurderinger.

Barneombudet og Folkehelseinstiuttet i Norge har frarådet at «delt bosted» i betydningen «juridisk likeverd» bør bli hovedregelen i norsk barnelov, fordi likt samvær ikke nødvendigvis fungerer best for alle barn. F2F har påpekt og kritisert den åpenbare logiske bristen i dette resonnementet, og vi arbeider for å styrke forståelsen blant forskere og politikere om at «delt bosted» i juridisk forstand ikke innebærer at barna må ha 50/50 samvær når foreldrene har avtalefrihet, de kan ha f.eks. 70/30 eller 40/60. Hvordan er erfaringene i Danmark med forståelsen av disse sammenhengene?

- I Danmark er det tre nivåer på foreldrenes relasjon til barna: 1. Foreldremyndighet 2. Bopel og 3. Samvær er oftest felles uansett ordning, og en rekke beslutninger (f.eks. navn og skolevalg) skal således tas i fellesskap.

- Med bopel følger andre beslutninger. Foreldre kan inngå avtale om delt bosted, men den har ifølge lovens veiledning «alene betydning i foreldrenes innbyrdes forhold», dvs. at den har lite juridisk betydning. Avtalen kan oppheves uten samtykke fra den andre forelderen, og hvis det skal treffes en avgjørelse kan barnet kun ha én bopel, og barnet skal bo hos bostedsforelderen minst 50 prosent av tiden. I prinsippet kan man således kanskje ha en litt skjev ordning under en avtale om delt bopel, men barnet kan kun ha folkeregistrert adresse på ett sted, og barnet må være der minst halvparten av tiden.

F2Fs oversikt over forskning på delt bosted/lik botid viser en positiv sammenheng mellom barns helse og lik botid. Likevel fører lov og rettspraksis nesten alltid til en skjevfordeling både av foreldremyndighet og samvær. Hvilke konsekvenser får dette generelt for skilsmissebarn?

- Min vurdering er at det forringer mange barns muligheter for å etablere, opprettholde og forsterke gode relasjoner til begge foreldre med alle de fordelene det gir dem i livet.