Den forelder som vinner barnets faste bosted kan flytte med barnet til en annen kant av landet uten at den andre forelder kan motsette seg det, (bl. § 37).
Flertallet i det regjeringsoppnevnte Sandbakken-utvalget (2008) og F2F gikk inn for at flytteretten ble lagt under det felles foreldreansvar. Regjeringen fulgte ikke utvalgets flertallsinnstilling og slik loven er i dag ulikestiller den bostedsforelder og samværsforelder. Det er konfliktdrivende plutselig å bli degradert til en slags B-forelder i forhold til eget barn, noe Aftenpostens artikkel bærer bud om.
F2Fs juridisk førstelinjetjeneste opplever daglig fortvilte fedre og mødre som kjemper for å opprettholde jevnlig og god kontakt med felles barn også etter samlivsbruddet. En viktig årsak til det ofte høye konfliktnivået beskrevet i Aftenposten 3. juni er etter F2F’s oppfatning at barneloven som hovedregel og utgangspunkt ikke likestiller foreldrene rettslig i forhold til felles barn. Barneloven (bl.) sier at når foreldrene ikke blir enige så ”må retten avgjere at barnet skal bu fast hos ein av dei.” (bl. § 36).
Oppdatert: 02. februar 2016