Høringsuttalelse fra Foreningen 2 Foreldre (F2F) til «Ny barnelov - Likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd»

Foreningen 2 Foreldre (F2F) er en frivillig og kjønnsnøytral medlemsorganisasjon som siden 1985 har arbeidet for å skape trygge familieforhold for barn med to hjem. F2Fs fokus er å sikre at barn opprettholder regelmessig og god hverdagskontakt med begge foreldre, også om foreldrene ikke (lenger) lever sammen.

F2F har hovedfokus på normale, omsorgsdyktige foreldre, som er det store flertallet av foreldre som skiller lag. Vi mener at barna er best tjent med at foreldrene er likeverdige enten foreldrene bor sammen eller ikke.

Foreningen 2 Foreldre (F2F) viser til barne- og familiedepartementets høringsnotat av 18. juni 2024 med forslag til endringer i loven om barn og foreldre vedrørende likestilt foreldreskap og felles omsorg for barn etter samlivsbrudd. F2F takker for muligheten til å kommentere lovforslaget.

Hovedpunkter:

  1. F2F er positiv til forslaget om at delt bosted (delt foreldrefullmakt) gjøres til barnelovens hovedregel og at betegnelsen «fast bosted» fjernes.
  2. F2F hilser velkommen et tydelig skille mellom foreldrenes beslutningsmyndighet og samværsfordeling.
  3. F2F legger til grunn at regelen om automatisk foreldreansvar for begge foreldre blir opprettholdt i barneloven. Alle barn bør ha rett til å ha en juridisk relasjon til begge foreldre uavhengig av foreldrenes samlivsstatus.
  4. F2F stiller seg negativ til at bostedsforeldres kategoriske rett til å flytte felles barn innenlands uten samværsforeldres samtykke opprettholdes i en ny barnelov. En videreføring av denne regelen er sterkt konfliktdrivende og vil føre til mange foreldretvister.
  5. F2F er kritiske til at delt bosted (delt foreldrefullmakt) som hovedregel bare skal gjelde for gifte og samboende. Delt bosted (delt foreldrefullmakt) bør være utgangspunktet for alle foreldre som ikke bor sammen.
  6. F2F understreker at det ikke er noen motsetning mellom delt bosted (delt foreldrefullmakt) som hovedregel og avtalefrihet mellom foreldrene. Tvert imot mener F2F at et likeverdig utgangspunkt er et premiss for reell avtalefrihet.
  7. F2F støtter fjerning av kravet til «særlige grunner» for at domstolene skal kunne idømme delt bosted. Domstolene bør stå fritt til å bestemme bostedsordning til barnets beste i enkeltsaker.
  8. Terminologi: Delt foreldrefullmakt kan erstattes av et bedre begrep, f.eks. felles foreldremyndighet.
  9. Samværshindring: F2F foreslår konkrete lovendringer og mer effektive tiltak mot samværssabotasje.

 

F2F utdyper begrunnelsen for sine innspill i det følgende:

  1. Delt bosted (delt foreldrefullmakt) som hovedregel eller utgangspunkt

Lovreglene om utgangspunktet for fordeling av foreldremyndighet når foreldre ikke bor sammen er et kjernespørsmål i barneloven. Lovbestemmelsen om delt bosted/delt foreldrefullmakt vil i mange tilfeller legge rammer for barnas mulighet til å vokse opp med begge foreldre, for fremtidig foreldresamarbeid og kan påvirke hvorvidt foreldrene drives inn i konflikt, eller om de av lovens utgangspunkt stimuleres til bedre samarbeid om barnet beste.

Det er en vesentlig nyanse mellom «utgangspunkt» og «hovedregel». At delt bosted/delt foreldrefullmakt blir utgangspunkt i loven betyr ikke nødvendigvis at det skal være hovedregelen. En tilråder at barneloven fastslår at det skal være avtalefrihet mellom foreldrene. De vil da stå fritt til å bestemme om en av foreldrene skal ha foreldrefullmakten alene, eller om de skal ha delt bosted/delt foreldrefullmakt. Et likeverdig utgangspunkt er et premiss for reell avtalefrihet.

BFD må være tydeligere på hvordan de tenker å håndtere overgangen mellom «gamle» og «nye» saker. Vi kan ikke se at dette er behandlet i høringsnotatet. Skal delt bosted/delt foreldrefullmakt gjelde bare ved nye samlivsbrudd, eller skal dette bli gjeldende også for foreldre som forut for den nye barnelovens ikrafttreden ikke bor sammen?

  1. Tydelig skille mellom foreldrenes beslutningsmyndighet og samværsfordeling

F2F hilser velkommen at BFD i sitt lovforslag tydelig skiller mellom beslutningsmyndighet og samværsfordeling. Dette er nødvendig og viktig, ikke minst i lys av begrepsforvirringen som i årevis har rådet rundt betegnelsen «delt bosted».

Forskningsinstitusjoner og relevante etater som Barneombudet har i årevis bidratt til å skape forvirring gjennom sin begrepsbruk på dette området. For eksempel har både FHI og Barneombudet frarådet at «delt bosted» bør være hovedregel i barneloven fordi «likt samvær» ikke er best for alle barn. Siden innspillene fra FHI og Barneombudet er rettet mot lovgivningen, er dette forvirrende for stortingsrepresentanter som skal ta stilling til lovregelen om «delt bosted» i barneloven §36, og der betyr «delt bosted» at foreldrene har «lik avgjørelsesmyndighet». Men foreldre med «delt bosted» i betydningen «lik avgjørelsesmyndighet» står selvsagt med avtalefriheten fritt til å bestemme hvilken samværsfordeling som passer best for egne barn. Med «delt bosted» etter §36 kan de bestemme om barna skal bo f.eks. 50/50, 60/40 eller 70/30.

I høringsnotatet understrekes det at hovedregelen om «delt bosted/delt foreldrefullmakt» ikke innebærer at man også innfører en hovedregel om at barnet skal bo halve tiden hos hver av foreldrene. Det er positivt med en slik tydeliggjøring av at «delt bosted/delt foreldrefullmakt» ikke nødvendigvis innebærer likt samvær med foreldrene. F2F tilrår likevel at lik botid bør være utgangspunktet ved samlivsbrudd, slik at foreldrene starter forhandlingene fra dette utgangspunktet. Med et slikt utgangspunkt reduseres faren for konflikter om samværsfordeling mellom foreldrene i en vanskelig bruddfase, men med avtalefrihet står foreldrene likevel fritt til å avtale en annen samværsfordeling, eller justere denne etter noe tid om det skulle være hensiktsmessig. Det må i utgangspunktet være opp til foreldrene å bestemme i fellesskap hvilken samværsfordeling som er best for egne barn i en familie som reorganiseres etter samlivsbrudd.

  1. Automatisk felles foreldreansvar

Leseveiledningen til BFDs lovforslag på s. 109 opplyser at det tas utgangspunkt i barnelovutvalgets lovutkast i NOU 2020: 14 Ny barnelov og at det er markert i kursiv der det er delvis eller helt nye bestemmelser sammenliknet med utvalgets lovutkast. På dette grunnlag kan det forstås som at barnelovutvalgets forslag om reversering av regelen om automatisk foreldreansvar for begge foreldre er tatt inn i lovforslaget. Men siden en slik reversering ikke er omtalt i høringsnotatet legger F2F til grunn at dette forslaget fra barnelovutvalget ikke blir foreslått av BFD. Skulle intensjonen være en slik reversering vil F2F ta til orde mot det.

Det er etter det en kjenner til ikke foretatt noen evaluering av hvordan lovregelen om automatisk foreldreansvar for alle foreldre har virket.

I denne sammenheng vil F2F uansett fremheve barns rett til i utgangspunktet å ha en juridisk relasjon til begge foreldre uavhengig av foreldrenes samlivsstatus. Foreldre har gjennom foreldre­ansvaret både rett og plikt til å vise omsorg for egne barn. Det er viktig for barn og begge foreldre å etablere et omsorgsforhold og ha regelmessig samvær uavhengig av om barna blir født utenfor ekteskap/samboerskap. Barnet vil i like stor grad dra fordel av at begge foreldre stiller opp på lik linje i omsorgen og oppdragelsen av barnet, selv om det er unnfanget utenfor ekteskap eller samboerskap.

Verken FNs barnekonvensjon eller Den europeiske menneskerettskonvensjonen diskriminerer barn ut fra foreldrenes samlivsstatus, og det er heller ingen grunn til at den norske barneloven skal gjøre en slik diskriminering av enkelte barn.

  1. Flytting med felles barn

BFD foreslår at retten til å flytte med barna innenlands skal ligge til «foreldrefullmakten», altså som i gjeldende barnelov, der bostedforelder etter §37 fritt kan flytte felles barn uavhengig av den andre forelderens samtykke, uavhengig av grunn og uavhengig av om det er til barnets beste. BFD går dermed mot tilrådninger fra en rekke instanser om at retten til å flytte med felles barn legges under foreldreansvaret. Blant annet har Barnelovutvalget, Mannsutvalget, Likestillingsombudet, Advokatforeningen og en rekke andre anbefalt at retten til å flytte felles barn legges til foreldreansvaret.

Ifølge SSB hadde 57% av foreldre som tidligere har vært gift eller samboere ulikeverdig foreldreskap, der den ene er bostedsforelder med avgjørelsesmyndigheten alene i de viktige spørsmålene om barnas omsorg. Når BFD nå har landet på at delt bosted (delt foreldrefullmakt) bør foreslås som hovedregelen, så vil en videreføring av bostedsforeldres flytterett sterkt undergrave en av de mest positive effektene av delt bosted som hovedregel. Flytting av felles barn uten begge foreldres samtykke er i all hovedsak negativt for barna, for samarbeidet mellom foreldrene og for den samlede foreldrekontakten. F2Fs kollektive erfaring er at flytting med felles barn over store avstander innebærer at regelmessig samvær blir vanskeliggjort, og det er en av de største konfliktdriverne mellom foreldre som ikke bor sammen. Slik flytting vil i praksis også frata barna en av sine foreldre som hverdagsressurs.

F2F stiller seg kritisk til at departementet foreslår å videreføre den kanskje mest destruktive og konfliktdrivende konsekvensen av ulikeverdig foreldreskap som bostedsforelders frie flyttrett innebærer for flertallet av foreldrene som ikke bor sammen. Først etter mange år, når flere har valgt eller fått delt bosted/delt foreldrefullmakt, vil antallet bostedsforeldre med makt til å flytte felles barn uten den andre forelderens samtykke kunne gå ned.

BFD målbærer særlig tre argumenter for en videreføring av bostedsforeldres rett til å flytte felles barn: a) Retten til bevegelsesfrihet etter Grl. § 6, b) reglene om mobilitet i arbeidslivet for å få rett til stønader fra NAV og c) at samværsforeldre med foreldreansvar får vetorett mot den andre forelderens flytting, men samtidig kan flytte selv.

Når det gjelder bevegelsesfriheten vil bostedsforeldre ikke bli fratatt retten til bevegelsesfrihet dersom retten til å flytte felles barn skal ligge til foreldreansvaret Det er retten til å ta med seg felles barn ved flyttingen som vil bli begrenset. F2F mener det bør etableres en høyere terskel mot å ta med seg felles barn på egen flytting uten den andre forelderens samtykke. Domstolen vil uansett fortsatt kunne gi en forelder medhold til å flytte dersom det vurderes å være til barnets beste, men det bør påligge den forelderen som ønsker å flytte med barna å bringe saken inn for retten for å vurdere om en flytting er til barnets beste, eller om barnet bør bli igjen i sitt vante nærmiljø med den andre av foreldrene. Ikke som i dag, der samværsforelder må bringe saken inn for retten for å stanse en flytting.

Videre må barnets beste veie tyngre enn bostedforelders mobilitet for å få tilgang til NAVs stønader. Her bør det være mulig for Stortinget å gjøre tilpasninger. Det bør kartlegges hvor ofte det forekommer at NAVs stønader ikke kan bli utbetalt fordi en bostedsforelder ikke får flytte av hensyn til felles barn. Dessuten vil det jo når foreldrene har delt bosted/delt foreldrefullmakt oppstå en god del tilfeller der den ene forelderen ikke vil kunne motta NAVs stønader fordi den ene forelderen ikke har rett til å flytte med felles barn. På dette området anbefaler F2F at BFD går i dialog med relevante departementer for å finne løsninger innrettet på å ivareta barnets beste og samtidig sikre utbetaling av NAVs stønader også i tilfeller der en forelder ikke kan flytte p.g.a. barna. Regjeringen bør søke en helhetlig tilnærming på dette punkt. En minner i denne sammenheng om at FNs barnekonvensjon pålegger staten å ta hensyn til barnets beste i alle spørsmål som angår barn. At barnet skal sikres regelmessig samvær med begge foreldre taler for en tilpasning av NAVs regelverk i denne type saker.

Når det gjelder samværsforelders vetorett mot flytting, så er det grunn til å minne om at bostedsforeldre i årevis har kunnet flytte fritt med felles barn bort fra en samværsforelder som barna har nær tilknytning til. Også på dette punkt bør hensynet til barnets beste gå foran. Samværsforelders rett til å motsette seg flytting med felles barn vil uansett ikke bli absolutt, fordi bostedsforelder vil kunne bringe saken inn for domstolen for å få medhold til en flytting dersom en flytting vurderes å være til barnets beste. Det bør være bostedsforelderen som må ta belastningen for å reise saken og overbevise domstolen om at en flytting er til barnas beste, ikke som i dag der samværsforelderen må gå til retten og forsøke å få fast bosted for å hindre en flytting.

  1. Forslaget om delt bosted/delt foreldrefullmakt som hovedregel for gifte og samboende

BFD foreslår i høringsnotatet at «delt bosted/delt foreldrefullmakt» bare skal gjelde for foreldre som er gift eller samboende ved barnets fødsel. F2F stiller seg kritisk til dette. For det første har barn rett til i utgangspunktet å etablere et omsorgsforhold og ha regelmessig samvær med begge foreldre, selv om barnet blir født utenfor ekteskap/samboerskap. Denne retten for barna vil best kunne ivaretas dersom «delt bosted/delt foreldrefullmakt» blir gjort til utgangspunkt også for barn som fødes uten at foreldre har en formalisert samlivsstatus. Disse barna vil ha like stort behov for omsorg fra begge foreldre som det barn av gifte og samboende foreldre har. Men med BFDs forslag vil det i svært mange tilfeller bli en kamp for faren til barnet å sikre regelmessig samvær med egne barn. I mange slike saker vil far måtte bringe saken inn for retten, noe som kan virke konfliktdrivende og som kan undergrave et best mulig foreldresamarbeid.

Barnet vil i utgangspunktet dra fordel av at begge foreldre stiller opp på lik linje i omsorgen og oppdragelsen av barnet, selv om det er unnfanget utenfor ekteskap eller samboerskap. Foreldre har gjennom foreldreansvaret både en rett og en plikt til å vise omsorg for egne barn, men forutsetningene for dette kan svekkes ved at den ene forelderen vil få foreldrefullmakten alene i de aller fleste tilfellene der barn fødes utenfor ekteskap/samboerskap.

F2F har forståelse for at barn som fødes utenfor et etablert forhold kan by på større utfordringer for å etablere et godt samarbeid, men i disse tilfellene bør det offentlig tilby rådgivning og støtte basert på en erkjennelse av barns rett til omsorg fra begge foreldre og foreldres rett og plikt til å ha samvær og vise omsorg for egne barn. I den sammenheng stiller F2F seg positiv til den foreslåtte «samarbeidsbestemmelsen» om foreldrenes omsorgsplikt, som vil kunne ha en positiv normativ effekt.

En minner i om at det meste av nyere forskning viser at barn som vokser opp med bare en forelder scorer dårligere på psykisk helse og livskvalitet enn barn som vokser opp med omsorg fra to foreldre, selv om disse ikke bor sammen.

Man har ikke i utgangspunktet dårlige omsorgsevner som far, selv om et barn blir unnfanget utenfor de formelle rammene som ekteskap og samboerskap innebærer. Barnets og fars rett til å etablere en omsorgsrelasjon med regelmessig samvær bør ikke bli stående så svakt som det ser ut til at dette forslaget kan lede til. Derfor bør BFD vurdere et annet lovmessig utgangspunkt og løsningsmekanismer som bedre ivaretar barns rett til å vokse opp med begge foreldre også for barn som er født utenfor ekteskap eller samboerskap.

En viser også i denne sammenheng til Mannsutvalgets NOU som ønsker å styrke nybakte fedres rolle og rettigheter som omsorgspersoner. Selv om fars rett og plikt til å vise omsorg for egne barn er sekundært til prinsippet om barnets beste, så bør forslaget til ny barnelov legge bedre til rette for fars rolle som omsorgsperson ved å la «delt foreldrefullmakt» være utgangspunktet også i tilfeller der mor og far ikke er samboere eller gift.

  1. Delt foreldrefullmakt og avtalefrihet mellom foreldrene går hånd i hånd

Enkelte har hevdet at avtalefriheten mellom foreldrene blir avviklet dersom delt bosted/delt foreldrefullmakt blir barnelovens juridiske utgangspunkt og at det vil legge en føring om at domstolen må dømme til delt bosted/delt foreldrefullmakt også når en av foreldrene ikke ønsker det. F2F mener dette er uriktig. Det følger det av Stortingets ratifikasjon av FNs barnekonvensjon at dommere alltid skal la «barnets beste» være et hovedsyn i avgjørelser som angår barn. Stortinget både kan og bør vedta avtalefrihet mellom foreldrene sammen med delt bosted/delt foreldrefullmakt som barnelovens utgangspunkt. F2F fremholder at et likeverdig utgangspunkt er et premiss for reell avtalefrihet mellom foreldrene.

Hvis Stortinget vedtar delt bosted/delt foreldrefullmakt sammen med full avtalefrihet, så kan alle foreldre selv bestemme seg for den bostedsordning og samværsfordeling de mener er best for egne barn. Foreldre kan da bestemme om barna skal bo 50/50, 60/40 eller 70/30, alt ettersom hva som er best for det enkelte barn og den reorganiserte familien. Hvis foreldrene ikke blir enige, kan saken bringes inn for retten, som bør stå fritt i sin vurdering av bostedsordning og samværsfordeling. Hvis en dommer i den enkelte sak vurderer det slik at delt bosted/delt foreldrefullmakt ikke er til barnets beste, så kan det dømmes til fast bosted/foreldrefullmakt hos den ene forelderen.

  1. Fjerning av kravet til «særlige grunner» for at domstolene skal idømme delt bosted

F2F støtter en fjerning av kravet til «særlige grunner» for at domstolene skal kunne idømme delt bosted. Domstolene bør stå fritt til å bestemme bostedsordning til barnets beste i enkeltsaker. Loven kan ikke, som i dag, a priori utelukke en løsning når det er barnets beste som skal være det førende prinsippet.

I dag bestemmer norske dommere i nær 99% av alle foreldretvister at det ikke skal være delt bosted. Det er sannsynlig at norske dommere dermed treffer avgjørelser i en rekke saker som ikke er til barnets beste, siden det aller meste av nyere forskning viser at det på gruppenivå er en positiv sammenheng mellom delt bosted og barns helse.

  1. Terminologi: Betegnelsen «delt foreldrefullmakt»

BFD har foreslått at «delt foreldrefullmakt» skal erstatte betegnelsen «delt bosted». F2F setter pris på at departementet åpner for innspill om terminologien som beskriver dette, da bostedsbegrepet i barneloven er forvirrende og også brukes inkonsistent i høringsnotatet. «Fullmakt» er ikke et optimalt begrep, fordi det kan høres ut som foreldremyndigheten er blitt overført fra noen andre eller staten, og med en stat og en domstol som til dels treffer svært inngripende avgjørelser selv i alminnelig omsorgsdyktige foreldres liv, så vil det være formålstjenlig å finne et bedre begrep. F2F er enig i at dette er vanskelig, men vil lansere noen betegnelser som kan vurderes: a) Likeverdig foreldrestatus b) Felles foreldrettigheter c) Felles avgjørelsesmyndighet d) Delt avgjørelsesmyndighet e) Felles foreldremyndighet, f) Delt foreldremyndighet.

F2F er tilhengere av å bruke «felles» i stedet for «delt», f.eks. «felles foreldremyndighet» for å understreke at foreldrene har denne myndigheten fellesskap og skal ta større avgjørelser om barnet i fellesskap.

Det er også viktig å presisere nivåene, foreldreansvar, foreldrefullmakt/bosted og samvær, og hva som ligger i de ulike begrepene.

  1. Samværshindring

F2F mener at den delen av høringsnotatets som omhandler samværssabotasje er ikke tilfredsstillende.

Departementet bruker konsekvent begrepet samværshindring. Men F2F mener at også begrepet samværssabotasje har en plass. Vi observerer at samværssabotasje skjer i noen tilfeller hvor en av foreldrene bevisst prøver å svekke og forhindre den andre forelderens kontakt med barnet, også ved normalt fastsatt samvær. I høringsnotatet foreligger det ingen konkrete forslag om skjerpede tiltak mot dette. En ny barnelov må ha reelle, effektive virkemidler for å hindre uønsket adferd og virke etter de ønskede intensjoner om at barnets beste skal være det sentrale.

Det er imidlertid positivt at forslaget til ny §11-9 andre ledd åpner for at samværshindring kan begrunne krav om midlertidig avgjørelse og at det settes en frist på fire uker for rettens avgjørelse. F2F mener at i saker hvor man kan vise til alvorlig samværssabotasje bør den forelderen som utsettes for det kunne kreve omsorgen/foreldrefullmakten alene som en midlertidig ordning og at dette må tydeliggjøres i loven. Om den utsatte forelderen kun skal søke en avgjørelse om opprettholdelse av allerede fastsatt samvær, vil dette kunne saboteres på samme måte som tidligere.

Med hensyn til tvangsmidler mot samværssabotasje, er det tvangsmulkt etter nåværende § 65, jfr. Forslaget i kap. 13 som er det vesentlige virkemiddelet. Men her ser vi ingen viktige endringer foreslått. Reglene om tvangsmidler fungerer per i dag ikke tilfredsstillende da ingen sikrer at det etterleves til forskjell fra barnebidrag, som derimot innkreves av det offentlige. Tvangsfullbyrdelse av samvær kan kun kreves av den utsatte forelderen som må gå rettens vei, noe som er dyrt og risikofylt.

F2F foreslår følgende endringer:

  1. Alle inngåtte skriftlige avtaler om samvær bør automatisk være juridisk bindende. Dagens ordning hvor Statsforvalteren kan gjøre en skriftlig avtale om foreldreansvar, fast bosted og samvær tvangskraftig, krever at begge foreldre må være enige om administrativ behandling hos Statsforvalteren, og det gjør at få slike avtaler inngås via Statsforvalteren. Å gjøre alle skriftlige avtaler juridisk bindende vil kunne bidra til å redusere samværssabotasje.
  2. Barneloven må inneholde paragrafer som beskriver konsekvensene av ikke å etterleve en tvangskraftig avtale, rettskraftig dom eller midlertidig avgjørelse. Konsekvensene kan være økonomiske (tap av barnebidrag, stønader, eller bøter) eller i form av å miste samværsretten i sin aller ytterste konsekvens.
  3. Omfanget av tidligere samværsbortfall innen tvangsmulkt skal vektlegges i vurderingen av faren for fremtidig samværssabotasje.
  4. Tvangsmulkt-nivået bør standardiseres på et merkbart nivå. Dette vil lette behandling av sakene for retten og partene. Det bør være en strengere praksis med idømmelse av sakskostnader til den parten som utfører samværssabotasje, slik at det er nødvendig for den andre forelderen å kreve tvangsbot.
  5. Bidragsforskriften § 9 andre ledd bør endres, slik at samværsfradraget svarer til det rettslig eller avtalemessig fastsatte samvær hvis ikke det er den samværsberettigede som selv ikke viser seriøs vilje til å følge opp samværet.
  6. I mange saker viser man til at barnet selv uttrykker at den ikke vil se en av foreldrene (til tross for at denne er en omsorgsdyktig forelder) som et argument mot tvangsfullbyrdelse. Dette fører til at en forelder som negativt påvirker barnet til å ta avstand fra den andre forelderen vil ha et sterkt rettslig verktøy. Her bør det foreligge føringer for rettslig praksis om at domstolen skal utrede om samværsvegringen i virkeligheten skyldes negativ påvirkning/manipulering fra den andre forelderen, eller om det finnes et reelle grunner for at barnet ikke ønsker samvær.
  7. Ved langvarig eller hyppig sykdom som begrunnelse for avlyst samvær over en periode på fire uker bør det kreves legedokumentasjon for sykdommen, og samværet bør søkes erstattet.
  8. Der en forelder fullstendig fjerner barnet fra en annen omsorgsdyktig forelder uten saklig grunn, bør det anerkjennes som barnebortføring. Mens en sak føres ved f.eks. Høyesterett eller Menneskerettsdomstolen, skal det sikres mulighet for kontaktbevarende og midlertidig samvær.
  9. Tvangshenting av barn må være et tilgjengelig virkemiddel i tilfellene hvor det finnes rettskraftige dommer. Det betyr at retten allerede har fastslått samvær til det beste for barna. Tvangshenting er siste utvei og må gjennomføres med hjelp av sakkyndig personale. Det vises til at det i Sverige, Finland, Danmark og Island finnes slike regler for fysisk avhenting.

 

  1. Mekling

F2F vil understreke at barns medvirkning og involvering i mekling er en rettighet, men ikke en plikt barna har. Barn må også kunne la være å involvere seg i mekling og unngå å eksponeres for uenigheter mellom sine to viktigste omsorgspersoner.

Spesielt når det er sterke motsetninger og store konflikter mellom foreldrene, vil involvering av barna i meklingen og foreldrekonflikten kunne bli en arena for manipulering og negativ påvirkning av barn. Satt på spissen vil dette kunne betraktes som barnemishandling.

F2F mener at det er et altfor stort ansvar å pålegge barn at de skal fortelle ting til mekler som mekler så vil oversende til retten i en foreldretvist mellom barnets foreldre, som BFD foreslår. Dette vil trolig virke mot sin hensikt.

 

  1. Kommentarer og forslag vedrørende enkelte lovparagrafer:

Gjennomstreket tekst: Tekst som F2F foreslår fjernes fra lovparagrafen.

Kursivert fet tekst: Tekst som F2F foreslår tas inn i lovparagrafen.

§ 7-2 Kven som har foreldrefullmakt

Dersom foreldra er gifte eller sambuarar når eit barn blir født, har dei foreldrefullmakt for barnet saman. Dersom foreldra ikkje er gifte eller sambuarar når eit barn blir født, har den som fødde barnet, foreldrefullmakt for barnet aleine. Foreldre som separerer eller skil seg eller flyttar frå kvarandre, har framleis foreldrefullmakt for barnet saman. Foreldre som ikkje bur saman, kan avtale at dei skal ha foreldrefullmakt for barnet saman, eller at ein av dei skal ha foreldrefullmakt for barnet aleine. Den eller dei av foreldra som skal ha foreldrefullmakt for barnet, må i alle tilfelle òg ha del i foreldreansvaret. Er foreldra usamde om foreldrefullmakt etter denne paragrafen, avgjer retten om begge eller ein av dei skal ha foreldrefullmakt for barnet. Det kan i avtale eller i dom setjast vilkår for foreldrefullmakt. Departementet kan gi forskrift om registrering av foreldrefullmakt.

§ 7-3 Avgjerder som høyrer til foreldrefullmakta

 Den eller dei som har foreldrefullmakt, kan representere barnet og ta dei viktigaste avgjerdene som gjeld dagleglivet til og omsorga for barnet, irekna om barnet si flytting innanlands etter føresegna i § 7-4. Har foreldra sams foreldreansvar, men berre den eine har foreldrefullmakt, kan den andre ikkje setje seg mot at den som har foreldrefullmakt, tek avgjerder som nemnt i første ledd.

§ 7-4 Flytting innanlands

Den eller dei som har foreldreansvarfullmakt, kan ta avgjerd om at barnet skal flytte innanlands. Når foreldra har foreldreansvarfullmakt saman, kan barnet berre flytte dersom begge samtykkjer. Dersom ein av foreldra vil flytte, og det er gjort avtale eller teke avgjerd om samvær med den andre, skal den som vil flytte, varsle den andre seinast tre månader før flyttinga. Første og andre ledd gjeld berre for flytting til ein annan bustad som vesentleg påverkar utøvinga av samvær

§ 10-1 Formål med mekling
Foreldre med felles barn bør ved samlivsbrot søke semje om ei avtale om barna, der barna får kan medverke til dette. Formålet med mekling er å gi foreldra informasjon og eit grunnlag for vidare samarbeid om barnet, og å setje foreldra i stand til å gjere avtalar som ivaretek helsa, livskvaliteten og utviklinga til barnet. Mekling skjer i form av foreldrerettleiing eller foreldretvistmekling, jf. § 10-2.

§ 10-4 Barnet sin rett til medverknad i saker som er til mekling

Foreldra skal sørgje for at barnet får kan ytre meiningane sine fritt gjennom heile avgjerdsprosessen, og skal leggje vekt på meiningane til barnet etter alder og modning, dersom barnet ønsker å gi uttrykk for dette. Barnet har rett til ein eigen samtale med meklar. utan samtykke frå dei med foreldreansvar. Meklaren skal tilby barnet ein slik samtale. Meklaren skal opplyse barnet om at referatet frå samtalen kan bli oversendt til retten dersom ein av foreldra reiser sak, dersom barnet samtykkjer til det, og utan krav om foreldra sitt samtykke. Meklar kan i særlege høve la vere å oversende heile eller delar av referatet av omsyn til barnet.

 

Foreningen 2 Foreldre takker igjen for muligheten til å kommentere og spille inn på sentrale deler av det nye lovforslaget og ser frem til å motta departementets fullstendige forslag til ny lov om barn og foreldre, slik at vi kan vurdere de ulike delene og helheten i det endelige forslaget.

 

 

Vennlig hilsen            

 

Even Stormoen                                                          Rune Harald Rækken

Nestleder, F2F                                                                       Leder, F2F