- Jeg har høy tillit til Norge, men etter å ha gått gjennom dette, så har det satt min sønn og meg i en veldig utrygg situasjon. Her har jeg kjent på en grunnleggende juridisk urettferdighet som har store ringvirkninger. Jeg føler utrygghet ved at far kan flytte med sønnen vår til en annen by, sier moren.

TEKST: EVEN STORMOEN

Kvinnen over bordet er fast, rolig og direkte i blikket. I velformulerte vendinger skildrer hun en oppvekst i en stabil og trygg familie i en mellomstor by på Østlandet, med godt nettverk, nære familierelasjoner og gode venner. Hun har en mastergrad i ingeniørfag. Hun sier hun faller inn under «flink pike-kategorien» og beskriver seg selv om en ressurssterk kvinne som har jobbet som mellomleder i en ingeniørbedrift de siste 12 årene. Hun er mor til en sønn på åtte år. Og hun er samværsforelder. Helt ufrivillig.


- Da ekteskapet tok slutt ville ektemannen min at jeg skulle flytte raskt, og i løpet av noen dager var jeg ute av boligen vår. Når spørsmålet om å endre folkeregistrert adresse kom opp, så tok jeg kontakt med et advokatkontor, forteller hun.


Advokaten sa at en endring av hennes folkeregistrerte adresse ikke ville få noen konsekvenser for det juridiske forholdet til sønnen. Advokatens inkompetanse var skjebnesvanger. Nå har hun som mor ingen innflytelse på de viktigste spørsmålene om omsorgen for sønnen. Faren har alene kunnet bestemme om og hvor sønnen skal gå i barnehage, hvilken skole gutten skal gå på og hvilke fritidsaktiviteter han skal være med på.


- For et par år siden tok jeg kontakt med en ny advokat, og da satte vi opp et forslag til avtale mellom far og meg. Advokaten sa at hvis jeg tar dette til domstolen, så vil jeg måtte innstille på fast bosted hos meg, og da måtte jeg kreve mer samvær enn 50%, fordi det er veldig sjelden at de endrer fast bosted uten at også samværsbrøken endres. Men det ville jo være helt uhensiktsmessig, fordi vi siden bruddet har praktisert en samværsfordeling med 50/50 som har fungert bra, for vi har ikke hatt noen brudd på dette mellom oss, alle overleveringer har vært til punkt og prikke, og dette er ikke noe jeg ønsker å endre på. Av hensyn til sønnen vår vil jeg ikke ha noe brudd på samværsbrøken. Så når jeg ønsker delt bosted, så sier advokaten at jeg må ha mer samvær, fordi domstolen har etablert en rettspraksis som er slik. Det synes jeg er rart. Er det virkelig slik jussen fungerer?


Har du tatt initiativ til for å komme frem til en avtale med faren?


- Vi gikk til mekling på familievernkontoret. De bare noterte at barnet bodde fast hos far per dags dato, men jeg gjorde det klart at eksmannen min og jeg jo ikke var blitt enige om bostedsordning. Jeg sa at jeg ønsket mest mulig 50/50, dvs. delt fast bosted, likt samvær, likedeling av økonomiske støtteordninger basert på inntekt og at faren og jeg skulle være 100% likestilt. Jeg som kvinne ønsker å ivareta mine juridiske rettigheter, så det er helt sykt at ikke delt fast bosted er normen. Eksmannen min og jeg var jo ikke blitt enige om at sønnen vår skulle ha fast bosted hos ham.


Hun beskriver en eksmann som var kontrollerende. Han ville bestemme i detalj hva hun brukte tiden sin på og hva hun skulle fortelle om familien utad. De gikk etter hvert begge til hver sin psykolog, og det var slik hun forstod at ektemannen utøvde psykisk vold mot henne og at hun måtte ut av forholdet for å få livet sitt tilbake. Eksmannen var velutdannet og smart, men på grunn av konflikter på sin arbeidsplass i kombinasjon med sykdom har han endt opp i en situasjon som uføretrygdet. Han er fortsatt kontrollerende og han benytter i dag «makten» i form av fast bosted til å utøve kontroll overfor henne og sønnen, samt for økonomisk vinning.


Hvordan opplevde du familievernkontorets bidrag?


- På FVK hadde vi to meklere, en mann og en dame. Alle meklerne på FVK har jeg opplevd som nøytrale, men far opplevde det ikke slik, han mente at de tok parti med meg. Han kunne godt signere delt fast bosted, men da måtte jeg signere på en økonomisk avtale først, og i tillegg ville han ha inn bestemmelser om hvem vår sønn skulle ha en relasjon til - både i mine og hans uker. Han ønsket blant annet en skriftlig avtale på at sønnen min ikke kunne treffe sine besteforeldre, og det kunne jeg ikke akseptere. Familievernkontorets konsulenter opplever jeg som veldig fine mennesker, men de har jo ingen myndighet. Kanskje ville det vært bedre å gå til retten, for da ville vi ha fått fastsatt blant annet ferie og skolevalg, slik at vi hadde fått forutsigbarhet.


Er du redd for noe på grunnlag av den rettsstillingen sønnen din og du nå står i, siden du er samværsforelder?


- Jeg tenker konkret at eksmannen min kan bytte skole hvis han vil, og det ville ikke være til vår sønns beste.


Er du klar over at eksmannen din også kan bestemme hvor i landet sønnen deres skal bo? At hvis han bestemmer seg for å flytte med sønnen, så må du ta saken til tingretten for å prøve å stanse det. Og hvis du taper der, så må du vurdere om du skal anke saken til lagmannsretten. Før saken kommer opp der kan det ha gått over ett år, og sønnen din kan ha etablert seg et annet sted i landet? Vet du at det må foreligge «særlige grunner» for å idømme delt bosted, og at du må vinne fast bosted i domstolen for hindre at sønnen din flyttes f.eks. 50, 100 eller 150 mil unna? Hvis du taper kan det også koste deg opptil en million kroner om du må ta hans saksomkostninger i tillegg til dine egne.


- Det er en utrygghet at far kan flytte med sønnen vår til en annen by. Sønnen min ville blitt et offer dersom han blir flyttet langt unna. Advokaten min sa at han må melde ifra tre måneder før flytting, og så må jeg gå til retten for å hindre det. Og om jeg taper der, så kommer jeg ikke til å gi meg uansett. Da ville jeg anket, helt til Høyesterett.


Og hva ville du gjort hvis du tapte der?


- Det ville vært helt forferdelig, jeg vet ikke hva jeg ville ha gjort da, jeg klarer ikke tenke på det. Det ville ødelagt livet til min sønn og meg. Selv om jeg ikke tror han kommer til å flytte, så går jeg med en grunnleggende frykt for det. Tenk på foreldre som kommer fra to forskjellige byer, eller fra ulike land, da må jo barneloven skape sterk frykt for å miste samværet med egne barn.

- Hvis jeg må gå til retten, så har jeg tillit til at jeg som en trygg og stabil omsorgsperson vil vinne frem ved at barnet blir boende der han bor i dag. Men man vet jo aldri, og det skremmer meg.  Jeg har ikke lagt denne muligheten på hylla. Men hvis jeg går til retten er det en stor belastning følelsesmessig for både meg, sønnen min og familien rundt oss, så det kvier jeg meg for. Jeg har ikke gått til retten fordi jeg ikke ønsker å eskalere konflikten, sier hun. Jeg er redd for hva det skal «trigge» hos far og at barnet skal bli et offer. Derfor har jeg «sittet stille i båten». 


Hva tenker du om avtalefriheten som mange sier at foreldre har?


- Den er jo ikke verdt noen ting. Det har kun verdi dersom man har to foreldre som kan samarbeide. Jeg har ikke noe jeg skulle ha sagt, så eneste alternativet jeg har, er jo å gå til retten.

Hva tenker du om at 75% av alle foreldre som ikke bor sammen ikke har delt bosted?


- Hvorfor kan det ikke være slik at delt fast bosted er normen? Hvorfor er det ikke sånn, spør jeg meg. Folk aner ikke hvordan barneloven virker. Men det er et generasjonsskifte, yngre menn tar mye mer ansvar, det er en klar trend. Foreldre bør være 100% likestilte, og jeg er overbevist om at dette vil være det beste for barna. Da må også loven endres, mener hun.

Barnelovutvalget har foreslått at flytting legges til foreldreansvaret, men at bostedsforeldre fortsatt kan få flytte opptil en time unna. Hva tenker du om det?


- Det ville gå utover barnet. Barnet flyttes ut fra nærmiljøet, og det er i utgangspunktet ikke til det beste for barnet. Det er viktig å hindre flytting, og en time er også altfor langt å flytte med felles barn.


Nå har du også en ett år gammel sønn med din nye mann. Hvordan vil du ønske å regulere forholdet til deres felles barn basert på din erfaring?


- Jeg er blitt klok av skade. Min nye mann er heldigvis en helt annen type enn min eksmann. Denne gangen er det altså jeg som er i en særstilling, fordi jeg har dyrekjøpt erfaring med systemet. Men jeg ville aldri ha gjort mot min nye mann det samme som min eksmann har gjort mot meg, dersom det skulle bli et nytt brudd. Det burde uansett vært default at vi har delt bosted, det burde vært slik at man særskilt må skrive under på en avtale dersom barnet skal ha fast bosted hos den ene forelderen. Dersom man har delt fast bosted, så må man bare bli enig om skole, fritidsaktiviteter o.l., og det bør man jo da kunne få meklingstjenester for å hjelpe til med, om man ikke blir enig. Midlene man sparer på færre prosesskostnader i domstolen bør heller settes inn på mekling dersom det er uenighet om fritidsaktiviteter og lignende spørsmål av mer underordnet betydning, og barnetrygden bør deles mellom foreldrene ift. inntektsnivå. 


Basert på din erfaring med barneloven, hva tenker du om det regimet du er blitt eksponert for som en ressurssterk og ansvarlig mor som har brutt samlivet etter ni år med far?


- Jeg har høy tillit til Norge, men etter å ha gått gjennom dette, så har det satt meg og min sønn i en veldig utrygg situasjon. Her har jeg kjent på en grunnleggende juridisk urettferdighet som har store ringvirkninger. Jeg har ikke gjort noe feil eller noe for å ødelegge livet mitt, jeg har bare en vanlig kvinne som har gjort alt etter boka og tatt ansvar for å komme meg ut av et dårlig forhold for barnets beste, og så blir man som forelder «umyndiggjort», og eksmannen min kan fortsette å kontrollere gjennom å ha fast bosted. Det er jeg som eventuelt må være sterk nok til å gå til retten for å endre det, sannsynligvis ville det gått min vei, men jo mere tid som går, jo vanskeligere blir det kanskje å endre? Jeg vet ikke hva jeg bør velge, det blir negativt uansett, avslutter hun.


Av hensyn til anonymitet er enkelte opplysninger endret. Bare redaktør og ansvarlig redaktør kjenner morens identitet.

Illustrasjonsfoto: Shutterstock.com